Piagets beskrivelse av den tankemessige utviklingen

I kapittel 4 i Psykologi 1-boka kan du lese om teorien til Jean Piaget om den tankemessige utviklingen. Her kan du lese et utdrag av denne teksten.

 

Perioder i den tankemessige utviklingen

Grunnlaget for den tankemessige utviklingen ligger i sanseinntrykk og tolkningen av dem. Gjennom opplevelser får barnet erfaringer som igjen utvikles til begreper, symboler og språk – og dermed tenkning. Vi skal nå se nærmere på den tankemessige utviklingen. Beskrivelsen vi gir her, støtter seg hovedsakelig til Jean Piagets teori. Han var en kjent biolog og psykolog som på en svært grundig måte beskrev hvordan tenkningen utvikler seg fra barnets første leveuker og fram til ungdomsalderen.  

 

Piaget deler den tankemessige utviklingen inn i fire perioder, og vi skal nå se nærmere på hva som kjennetegner hver av disse periodene:

  • den sansemotoriske perioden (0–2 år)
  • den preoperasjonelle perioden (2–7 år)
  • den konkretoperasjonelle perioden (7–12 år)
  • den formaloperasjonelle perioden (fra 12 år)

Beskrivelsen av de forskjellige periodene viser hva vi gjennomsnittlig kan vente oss på ulike alderstrinn. Men ofte er det nokså store avvik fra dette gjennomsnittet. I en gruppe barn på seks år vil det være noen som intellektuelt presterer på høyde med sju–åtteåringer, mens andre vil prestere som en gjennomsnittlig fire–femåring.

 

 

Copyright: Getty Images

 

 

Den sansemotoriske perioden (0–2 år)

Av naturlige grunner vet vi ikke nøyaktig hvordan et nyfødt barn oppfatter omgivelsene. Men vi kan beskrive utviklingen av ferdigheter som vi antar må ha nær forbindelse med den tankemessige utviklingen, og vi kan gjøre oss noen antagelser om hvordan denne utviklingen foregår. I løpet av de to første leveårene skjer det en rivende utvikling på det tankemessige området. Barnet begynner perioden utstyrt med noen få reflekser og avslutter den med en begynnende språkutvikling.

I begynnelsen er barnet bare interessert i sin egen kropp. Spedbarnet registrerer forandringer i lepper og tunge når det sutter på forskjellige gjenstander. Det kjenner forandringer i håndflaten når det tar på ting rundt seg. Etter hvert som barnet blir eldre, blir det stadig flinkere til å tilpasse atferden sin til miljøet rundt. Allerede etter en måned ser vi de første tilpasningene til omgivelsene ved at det tar på ulike gjenstander på litt forskjellig måte. Barnet har få tanker om sine omgivelser, men det skaffer seg nye erfaringer. Etter hvert som barnets hukommelse utvikler seg, kan det mer og mer gjøre bruk av disse erfaringene, slik at handlingene blir sikrere og mer presise. Det er i denne samhandlingen med omgivelsene at barnet utvikler seg tankemessig, eller – som det gjerne kalles – intellektuelt.

Etter tre–fire måneder kan vi se at barnet kombinerer ulike former for atferd. Det ser noe, griper det, tar det til munnen og sutter på det. Barnet har likevel ennå vage forestillinger om den verden som omgir det. Det oppfatter omgivelsene som “virkelige” bare så lenge det selv kan sanse dem. Uttrykket “ute av øye, ute av sinn” passer svært godt her. Vi kan også gå ut fra at barnet mangler eller har en svært svak tidsforståelse. Det lever i øyeblikket, her og nå. Når barnet er omtrent et halvt år, viser det en stadig sterkere interesse for tingene omkring seg, men det kan fremdeles i liten grad skille mellom seg selv og omgivelsene. Det oppfatter heller ikke gjenstandene omkring seg som noe selvstendig eller eget. De eksisterer fremdeles bare så lenge barnet selv kan se dem.  

Når barnet er mellom ett og ett og et halvt år, begynner det å interessere seg for hvordan gjenstander påvirker hverandre. Det eksperimenterer med leker, klosser og kjøkkenredskaper og får spennende ting til å skje. Noen gjenstander passer sammen, andre gir spennende lyd fra seg når barnet slår dem mot hverandre. Det er nå puttekassen er en spennende utfordring for barnet både tankemessig og fysisk-motorisk: Hva skal denne brukes til? Og klarer jeg å få hånd og fingrer til å putte klossene oppi?

Etter hvert blir barnet mer opptatt av det som skjer omkring det. Det viser en klar og tydelig interesse for hvordan egne handlinger virker på omgivelsene. Vi kan se at det eksperimenterer med å lage lyder ved å slå eller klore på ting i nærheten. Barnet får også en gryende forståelse av forholdet mellom årsak og virkning.  

Mot slutten av det første leveåret kan de fleste barn krabbe. Mange barn er også i ferd med å lære seg å gå, men her kan det være store individuelle forskjeller. Når barnet kan krabbe eller gå, får det et mye større bevegelsesområde. Det kan oppsøke, ta på ting, smake på og leke med mange forskjellige gjenstander og får på den måten utvidet erfaringsgrunnlaget sitt. Det får også en klarere forståelse av hva avstand er, og en tydeligere oppfatning av tid. Det er mer slitsomt å krabbe fra stua til kjøkkenet enn bare å krabbe tvers over kjøkkengulvet (det er større avstand og tar lengre tid). Barnet begynner nå å oppfatte ting utenfor seg selv som “virkelige” og eksisterende, uavhengig av om det selv kan se eller på annet vis sanse dem. Gleden over denne oppdagelsen kommer til uttrykk når barnet for eksempel gjentatte ganger legger en kloss i en gryte, setter på lokket, tar det av igjen og fryder seg stort over å se at klossen fremdeles ligger der.

Fram mot toårsalderen blir barnet i stand til å løse problemer fordi det nå kan huske hele situasjoner og handlingsrekkefølger. Det har forestillinger, hentet fra hukommelsen, om hvordan det har løst det samme problemet tidligere. Vi kan tenke oss disse forestillingene som et utdrag av tegninger i en tegneserie. 

Den preoperasjonelle perioden (2–6 år)

Barnet tilegner seg nye og ofte mange erfaringer når det beveger seg i rommet, og når det leker med forskjellige gjenstander. Det gir grunnlaget for dannelsen av flere forestillinger og dermed utvikling av flere og nye begreper, flere ord og et rikere språk.

Gjennom aktiviteten vil barnet oppfatte at noen gjenstander har like egenskaper, mens andre har ulike. Selv om noen gjenstander til dels er ulike, kan de likevel ha noe som knytter dem sammen, og som gjør at vi omtaler dem som en gruppe. Biler har fire hjul, fugler har vinger, og planter har stilk og blomst. De egenskapene som er felles, f.eks. for alle hunder, blir vektlagt og gjør at vi kan snakke om gruppen “hunder”. Denne tankevirksomheten kaller vi en abstraksjon. Å abstrahere vil altså si å legge merke til og legge vekt på de egenskapene som er felles, og se bort fra dem som ikke er felles. Når barnet har lært at det finnes en gruppe med de samme kjennetegnene som blir kalt "hund", eller kanskje “vovvov”, sier vi at barnet har lært seg begrepet “hund”. Dette blir så grunnlaget for å bruket ordet (symbolet) "hund". Barnet vil først bruke begrepet “hund” om noen få ting som det oppfatter som hund. Etter hvert vil begrepet omfatte stadig flere hunder, men også andre firbente skapninger. Vi sier at det skjer en generalisering. Barnet gjør begrepet stadig mer allmenngyldig. Alt som går på fire, blir etter hvert kalt hund, og det kan omfatte både hester, katter og sauer. Men her vil barnet straks motta negative signaler fra omgivelsene: “Nei, det der er jo en katt!” Barnet har gått for langt i generaliseringen sin og må nå differensiere, dvs. bli mer nøye med hvilke dyr som hører med under begrepet “hund”. Gjennom først generalisering og deretter differensiering kommer barnet etter hvert fram til en korrekt forståelse av de forskjellige begrepene. 

Gjennom hele førskolealderen mottar barnet en mengde inntrykk og erfaringer. Det lager seg begreper og lærer å bruke språket for å kommunisere med andre. Det gir og tar imot beskjeder, uttrykker ønsker, forteller andre noe og hører selv andre fortelle. Det utvikler et betydelig ordforråd og en komplisert grammatikk. I seksårsalderen har barn for eksempel gjennomsnittlig et ordforråd på mellom 2000 og 3000 ord.

Trass i denne sterke utviklingen på det språklige området er det likevel en del begrensninger ved den tankemessige utviklingen. Det som først og fremst kjennetegner måten barnet tenker på i den første delen av den preoperasjonelle perioden, er den mangelfulle indre logikken, den manglende sammenhengen i tenkningen. Det gjør at barnet har oppfatninger som for oss voksne står i direkte motsetning til hverandre. Det går lett fra den ene oppfatningen til den andre uten å bekymre seg med hva det tidligere mente, og hvordan det kom til å skifte mening. Tenkningen er også nært knyttet til konkrete opplevelser og handlinger. Barnet er bare i begrenset grad i stand til å forestille seg ting som ikke konkret er til stede. Så lenge vi snakker med det om gjenstander som er konkret til stede, kan tenkningen virke både logisk og velorganisert. Det kan selvsagt også huske gjenstander det har sett tidligere, og hvordan de virket. Det vil derimot ha problemer med å forestille seg de samme gjenstandene satt inn i en litt annen sammenheng.

Et annet viktig kjennetegn ved barns tenkning i den preoperasjonelle perioden er at den er egosentrisk (selvsentrert). Med det mener vi at barnet ennå ikke fullt ut forstår at det finnes andre synsvinkler eller måter å se ting på enn den det selv har.   

Ifølge Piaget er ikke førskolebarnet er i stand til å se en sak fra en annens synsvinkel, men fram mot sjuårsalderen endrer dette seg. Barnet får mer erfaring og lærer seg etter hvert at de også kan se "verden" fra andres ståsted. Dermed er grunnlaget lagt for å samarbeide med andre, der de også kan se problemer og løsninger slik andre oppfatter dem. Her ser du at det er sammenheng mellom ulike utviklingsområder, som det sosiale og det tankemessige.

Barnet har begrenset evne til reversibel tenkning, dvs. å tenke seg en handlingsrekke ført tilbake til utgangspunktet igjen (å tenke “baklengs”).  

 

 

Copyright: Getty images

 

 

Den konkretoperasjonelle perioden (6–12 år)

Konkretoperasjonell vil si at barnet nå er i stand til å utføre tankeoperasjoner knyttet til konkrete handlinger. Barnet får sine erfaringer gjennom praktiske handlinger og situasjoner det opplever. Aktiv bearbeiding av erfaringene fører til tenkning, men barnet må selv ha opplevd situasjonene. Men etter hvert utvikler det en tenkemåte som er mindre avhengig av den konkrete situasjonen. Barnet kan nå etter hvert overta erfaringer som andre har gjort, f.eks. andres forklaringer, eller ved å se på film eller høre en lest tekst.

 

Ifølge Piaget skjer dette først mot slutten av førskolealderen. Barnet blir stadig mindre avhengig av å knytte tenkningen sin til den aktuelle situasjonen. Det som nå er forskjellig fra tidligere måter å tenke på, er at barnet i 6–7-årsalderen begynner å tenke mer logisk og målbevisst. Det betyr at det kan utføre logiske handlinger i tankene, de "bruker" eller "opererer" med forestillinger og symboler (ord). Det er dette Piaget kaller tankeoperasjoner, og tenkningen kaller han operasjonell tenkning. At tenkningen samtidig er konkret, betyr at måten barnet erkjenner på, stadig er avhengig av konkrete handlinger med tingene.  

 

Et eksempel: Et barn, for eksempel i 8–9-årsalderen, får dette spørsmålet om størrelsen på tre baller: Hvis ball A er større enn ball B og B er større enn ball C, hvilken ball er da størst? I slike tilfeller trenger barnet å støtte seg til noe konkret. Det må ha de tre ballene foran seg for å kunne gi et svar. Oppgavene må være konkrete for å kunne løses.

Begreper som mengde, volum og vekt kan vurderes uavhengig av ytre form. Et eksempel: Du har en leirklump. Da er mengden den samme enten du lager en ball, pølse eller noe annet av leiren. Her ligger en viktig forutsetning for å forstå tallbegreper og regneoperasjoner, f.eks. at 3 erter er den samme mengden som 3 elefanter. Skal du derimot finne ut hva som er tyngst av tre erter og tre elefanter, kan du ikke bare bry deg om mengden. Da må du også ta hensyn til vekt. En fireåring kan ofte telle og har da lært det som en ramse. Hvis du for eksempel spør hvilket tall som kommer etter 6, må fireåringen telle forfra for å finne hvilket tall det er. En åtteåring kan gjøre dette i hodet og kan svare uten å telle forfra. Han eller hun forstår at et tall tilsvarer en bestemt mengde.

Et annet nytt trekk ved tankeutviklingen i denne perioden er evnen til å klassifisere og systematisere i overordnede og underordnede begreper. Frukt er et eksempel på et overordnet begrep. Underordnede begreper her er eple, banan, pære osv. Førskolebarn har også kanskje brukt overordnede og underordnede begreper, men da er begrepene mer ustabile. Selv om barn i barneskolealderen er kommet fram til det vi kaller operasjonell tenkning, er det viktig å merke seg at tenkningen fortsatt er knyttet til ytre, konkrete eksempler. Bare med konkrete ting foran seg kan barna normalt ordne i rekkefølge og klassifisere, foreta sammenligninger og trekke slutninger.

 

For barn i denne alderen er det viktig at undervisningen blir konkretisert. De forstår mye lettere når forskjellige gjenstander kan representere mengde og antall. Skal de lære om mål, går det mye greiere dersom de selv får bruke for eksempel målebånd og tommestokk og utføre praktiske oppgaver med dem. Skal de lære om vekt, forstår de det mye bedre dersom de får anledning til å praktisere det, f.eks. i baking. Det er en god konkretiseringsmåte. Virkelig kunnskap, dvs. forståelse eller erkjennelse, oppnår barnet i denne alderen først og fremst gjennom å arbeide med konkrete oppgaver, hevder Piaget. I denne alderen blir barn opptatt av det å forstå og det å kunne forklare fenomenene omkring seg. Gjennom hele barneskolealderen er barna preget av en nøktern holdning der de er opptatt av hvordan ting henger sammen og virker.

 

Den formaloperasjonelle perioden (fra ca. 12 år)

Formaloperasjonell tenkning kjennetegner unge og voksnes tenkning. Den viktigste forskjellen fra forrige periode er at nå blir en i stand til å løsrive seg fra de konkrete gjenstandene og de konkrete sammenhengene i tenkningen. I den konkretoperasjonelle perioden kunne barnet tenke logisk i konkrete situasjoner. Nå utvikles evnen til å tenke logisk om abstrakte (tenkte) situasjoner. Det er dette som kalles den formaloperasjonelle perioden. I denne perioden klarer vi oppgaven med de tre ballene nevnt over, uten å ha dem foran seg. Vi er ikke lenger bundet av bare å tenke i øyeblikkelige påvirkningssituasjoner ut fra det vi ser og hører. Nå kan vi også ta forskjellige muligheter og teorier med i betraktning: “Dersom et eller annet ..., så må altså ...!“ Den unge kan med andre ord lage seg teorier og tenke om “tenkte” ting, f.eks. verdier i samfunnet og filosofiske og religiøse spørsmål. Forståelsen for tid (den historiske dimensjonen) og rom (den geografiske dimensjonen) er blitt utvidet. Unge som er kommet over i denne perioden, kan også innta såkalte imaginære standpunkter. Det vil si standpunkter som ingen har, heller ikke de selv, men som det går an å forestille seg. Disse standpunktene kan de prøve ut og analysere konsekvensene av. En kan ta for seg et kjent standpunkt og trekke det ut i sin ytterste konsekvens og se hva det fører til. Slike ”øvelser” gir unge mennesker god anledning til å prøve ut og stille spørsmål ved de etablerte oppfatningene, kanskje dem de har fått overlevert fra foreldre, lærere og andre voksne.

Vi må ikke forstå dette slik at vi nå bare tenker abstrakt. Når vi skal lære nye ting, viser det seg at vi ennå lærer best ved å gjøre konkrete erfaringer før vi kan behandle problemet mer abstrakt. Heller ikke alle ungdommer eller voksne utvikler i samme grad evnen til formaloperasjonell tenkning. Både intellektuelle forutsetninger og stimulering fra miljøet vil spille en rolle her. Som følge av at de unge nå er i stand til å tenke abstrakt, skjer det en viktig forandring med dem. De blir gjerne svært kritiske og opposisjonelle i denne perioden. De vurderer på en helt ny måte normer og holdninger i samfunnet de lever i. Det kan vi se på som et utslag av den formaloperasjonelle tenkemåten.

Denne fasen i livet er viktig for dannelsen av personligheten (se kapittel 6, Psykologi 1). De unge er nå for eksempel i stand til å legge en slags “livsplan” etter å ha nådd dette nivået i tenkningen sin. Ofte blir ungdom fascinert av mer eller mindre ytterliggående politiske ideer og sosialt engasjement. Voksne synes kanskje at de er både opprørske og vanskelige å ha med å gjøre i denne perioden. Piaget mener likevel at det er viktig at ungdom får tid til å prøve ut ideene og holdningene sine, fordi det blir grunnlaget for den stabile og produktive voksne.

 Oversikt over periodene i den tankemessige utviklingen.

Periode og alderstrinn

Beskrivelse

Den sansemotoriske perioden (0–2 år)

 

I begynnelsen opplever barnet omgivelsene direkte gjennom sansene.

Etter hvert tilpasser barnet atferden til omgivelsene, og det blir interessert i tingene omkring seg.

Rundt ettårsalderen interesserer barnet seg for hvordan forskjellige gjenstander påvirker hverandre.

Barnet utvikler hukommelsen og får dermed en forståelse av tid.

Mot slutten av perioden utvikles evnen til å danne forestillinger. Det er grunnlaget for begrepsforståelse og læring av språk.

Den preoperasjonelle perioden (2–6 år)

Tenkningen er preget av mangelfull indre logikk.

Tenkningen er nært knyttet til konkrete opplevelser og handlinger. Barnet er bare i begrenset grad i stand til å forestille seg ting som ikke er konkret til stede.

Tenkningen er i starten preget av egosentrisitet.

Tenkningen er intuitiv. Barnet fester seg ved det mest iøynefallende.

Barnet har begrenset evne til reversibel tenkning.

Den konkretoperasjonelle perioden (6–12 år)

Barnet kan foreta logiske tankeoperasjoner, men tenkningen er i mange tilfeller fortsatt avhengig av ytre, konkrete eksempler.

Barnet er i stand til å tenke reversibelt.

Barnet er i stand til å forstå ulike dimensjoner som mengde, vekt og volum (mengde: ca. 7 år, vekt: ca. 8 år og volum: ca. 10–11 år).

Begrepene systematiseres i overordnede og underordnede begreper (frukt: eple, pære, banan).

Den formaloperasjonelle perioden (fra ca. 12 år)

Den unge kan tenke på et abstrakt plan (teorier, hypotese, filosofiske spørsmål).

Den unge utvikler evne til kritisk tenkning (ting kunne ha vært annerledes, sannheter kan betviles, og normer kan være forskjellige).

 

Enhver teori skal vi forstå som en mulig forklaring på et utviklingsforløp. Vi har for eksempel tidligere understreket at vi må ta aldershenvisninger med en klype salt. Når vi leser teorier om menneskelig utvikling, er det viktig å huske på at det ofte er store individuelle forskjeller mellom barn. Piaget har også blitt kritisert fordi han legger for liten vekt på det miljøet læringen og oppdragelsen skjer i, særlig den mellommenneskelige kommunikasjonen. Det kanskje viktigste bidraget fra Piaget er at han vektlegger og begrunner betydningen av barns og unges egen aktiviteter og handlinger som grunnlag for læring. Det er gjennom handling og utprøving at barnet tilegner seg kunnskaper og får erfaringer som det kan bygge videre på, hevder Piaget.