Eriksons beskrivelse av faser i den sosiale utviklingen

I kapittel 4 i Psykologi 1 kan du lese om den sosiale utviklingen gjennom livet. Her kan du lese et utdrag av denne teksten.

Faser i den sosiale utviklingen

Vi skal nå se nærmere på den sosiale utviklingen gjennom livet. Det vil si at vi skal gi en oversikt over hva vi kan forvente av sosiale ferdigheter på ulike alderstrinn. Det er viktig å understreke at dette gjelder et gjennomsnitt. Innenfor et alderstrinn kan vi finne avvik fra dette gjennomsnittet, slik det også er for utviklingen på andre områder. Erik H. Erikson var psykolog og opptatt av hvordan vi utvikler oss gjennom livet fra fødsel til død. Han beskriver den sosiale utviklingen i åtte faser. I hver av disse fasene, hevder Erikson, er det en grunnleggende problemstilling vi står overfor, en problemstilling som har betydning for vår identitetsutvikling, for vår oppfatning av hvem vi er. Erikson mente at vi havnet i en valgsituasjon, og alt etter hva vi valgte, ville vi komme styrket eller svekket ut av situasjonen. Dette resultatet vil så være bestemmende for utviklingen videre.

 

Tabellen nedenfor gir en oversikt over de åtte fasene hos Erikson, hvilket alderstrinn hver fase er knyttet til, og hvilke utfordringer vi står overfor i hver av dem.

Fase

Grunnleggende problemstilling i denne fasen

Tillit eller mistillit

(0–1,5 år)

Utvikling av trygghet og tillit til omgivelsene. Barnet føler trygghet, behag og glede eller utrygghet, ubehag og sinne.

Grunnleggende selvstendighet eller skam og tvil (1,5–3 år)

Barnet gjennomgår en sterk fysisk, intellektuell og språklig utvikling. Et ønske om selvstendighet kan skape konflikter. Barnet kan få en følelse av skam og nederlag når det ikke greier å innfri foreldrenes forventninger.

Initiativ eller skyldfølelse (3–6 år)

Barnet har stort energioverskudd, er nysgjerrig og initiativrik. Sterk trang til opposisjon og frigjøring fra foreldre og andre som bestemmer over det, kan gjøre ting det vet det ikke har lov til. Kan føre til skyldfølelse.

Arbeidsiver eller underlegenhet (6–ca. 12 år)

 

Skolealder, barnet lærer seg å arbeide med oppgaver sammen med andre. Sammenligning med andre kan gi følelse av mestring eller underlegenhet. Tilpassede krav til barnet er viktig.

Identitet eller rollekonflikt (ungdomstiden)

 

Det skjer store fysiske og psykiske forandringer. Å bli trygg på hvem en er. Konflikter mellom ulike roller en opplever, f.eks. som flink elev og tøff i vennegjengen, krever refleksjon og er en viktig del av den sosiale utviklingen.

Nærhet eller isolasjon (tidlig voksenalder)

 

Identiteten er grunnlagt, og en er klar for vennskap og kjærlighet på et dypere plan. Dersom en mislykkes i nære forhold til andre, kan en oppleve en følelse av isolasjon, kjenner seg alene.

Produktivitet eller stillstand (midtveis i livet)

 

Det er viktig å finne mening i og lykkes i arbeidslivet, å få barn og ta seg av dem. Å lykkes med dette gir styrke og en følelse av mestring. Å mislykkes kan gjøre at utviklingen stopper opp, en mister interessen for jobb og familie.

Jeg-integritet eller fortvilelse (alderdommen)

Er tilfreds med det en har gjort og oppnådd, har funnet en mening med at livet går videre gjennom nye generasjoner, eller lever med en følelse av at livet har passert uten at en egentlig har funnet mening med det.

 

Du skal nå bli kjent med Erik H. Eriksons teori om den sosiale utviklingen. Vi konsentrerer oss om utviklingen i barne- og ungdomsårene.

 

 

 

Copyright Getty images.

 

 

 

Tillit eller mistillit: utviklingen fra 0 til 1,5 år

I denne fasen er det utviklingen av trygghet og tillit til omgivelsene som er det avgjørende for den sosiale utviklingen til barnet. Barnet utvikler en slik grunnleggende tillit til omgivelsene når det oppfatter miljøet rundt som trygt og til å stole på. Det er spenningen mellom barnets behov for umiddelbar behovstilfredsstillelse og omgivelsenes vilje og evne til å gi omsorg som er avgjørende for utviklingen i denne fasen. Opplevelser på disse feltene vil ifølge Erikson komme til å prege et barn og følge det senere også som voksen. Men det betyr ikke at en eventuell utrygghet alltid vil synes på et menneske. Senere i livet kan det utvikle teknikker og atferdsmønstre som dekker over denne usikkerheten, og det ofte på en måte som vitner om særlig grad av selvsikkerhet og trygghet. Like fullt kan utryggheten ligge bakenfor og styre tankene og handlingene.

 

Når spedbarnet kommer inn i familien, påvirker det foreldrene gjennom sine spesielle krav, mens foreldrene på sin side forsøker å påvirke barnet gjennom sine krav. Allerede de første dagene prøver foreldrene blant annet å tilpasse barnet til et mønster for søvn og mating. På denne måten hører barnet med i det sosiale samspillet i familien. Siden barnet allerede som spedbarn tar del i det sosiale samspillet i familien, kan det kanskje virke litt rart at denne første fasen også blir kalt en ikke-sosial fase. Det særegne ved barnet i denne fasen er at det har svært uklare forestillinger eller uklar bevissthet om sin egen og andres rolle i det sosiale samspillet. Det har ennå svært begrensede evner til å tilpasse seg sosialt og klarer ikke å løse sosiale problemsituasjoner, f.eks. lek med andre barn. Dette er kjernen i og bakgrunnen for betegnelsen “den ikke-sosiale fasen”. Selv om barnet har uklar bevissthet om sin egen og andres rolle i det sosiale samspillet, kan vi likevel se at det er følelsesmessig knyttet til de menneskene som står det nært. Allerede når det er 4–5 måneder gammelt, viser det gjensynsglede. Dersom det blir lagt i armene på noen det ikke kjenner, kan det reagere med gråt.

Etter hvert som barnets hukommelse utvikler seg og evnen til å tolke inntrykkene fra omgivelsene blir styrket, utvikler barnets jeg-bevissthet seg. Med jeg-bevissthet mener vi at barnet gradvis oppdager seg selv, sin egen kropp, sine handlings- og bevegelsesmuligheter og sin egen vilje. Denne framvoksende jeg-bevisstheten, sammen med en stadig større aksjonsradius fordi barnet etter hvert lærer å rulle, krabbe og gå, fører til konflikter med voksne og andre barn. Barnet prøver ut grensene for tillatt atferd og møter selvsagt mange forbud i løpet av en dag. Det får ikke lov til å rive ned eller ødelegge. Det skal oppføre seg på bestemte måter under måltidene, og det blir hindret i å bevege seg fritt. Barnet får signaler fra omgivelsene på handlingene sine, f.eks. fra de andre familiemedlemmene. Slik får det vite når det handler riktig, og når det handler galt. Fordi barnet er følelsesmessig knyttet til familiemedlemmene, får disse signalene stor betydning for barnet, og det er villig til å endre atferden sin slik at den passer bedre inn i familiemønsteret. Dette kan gjelde stell, spising, soving o.l. De andre familiemedlemmene tilpasser seg også barnets rytme, slik at det blir en gjensidig tilpasning innenfor familien. Barn i denne fasen leker som oftest alene. Til tross for at barn for det meste leker hver for seg i denne alderen, har de likevel glede av å være sammen med andre barn. Og vi har grunn til å tro at samvær og lek mellom barn virker positivt inn på den sosiale utviklingen.

 

Grunnleggende selvstendighet eller skam og tvil: utviklingen fra 1,5 til 3 år

I denne fasen får barnet etter hvert en stadig sterkere jeg-bevissthet og blir også mer oppmerksomt på og interessert i andre mennesker. Barnet gjennomgår samtidig en sterk fysisk, intellektuell og språklig utvikling, gjør en masse forskjellige ting og beveger seg nokså fritt rundt i miljøet. Det vil så mye! 

Barnet kan bruke mye tid på å være sammen med andre, og lek sammen med andre gir tydelig glede. Denne leken foregår likevel på barnets egne vilkår. Barnet er bare i svært begrenset grad i stand til å tilpasse seg andre. Vi sier derfor at atferden ennå ikke er ekte sosial, den er presosial. Atferden blir også kalt egosentrisk. Det betyr at barnet ser og opplever verden omkring hele tiden med seg selv som sentrum. Derfor møter det mange ”nei” og ”får-ikke-lov”, ofte slik at det går på utholdenheten løs for begge parter. Barnet vil gjøre alt selv, og renslighetstreningen kommer inn som et særlig anstrengende felt i denne sammenhengen. Foreldrenes krav om renslighet kan gi barnet en følelse av nederlag og skam når det ikke klarer å innfri forventningene. Og når slike krav kommer i motsetning til barnet som ønsker å hevde sin selvstendighet, kan det oppstå problemer.

I treårsalderen blir barnet ofte karakterisert som trassig. Noen sier at det er kommet i trassalderen. Men at barnet reagerer med frustrasjon og sinne, vil mange ganger være både en naturlig og sunn reaksjon. Sett fra barnets side fortoner nok mange av forbudene og påbudene seg som både unødvendige og urimelige. At barnet prøver ut hvor grensene går, er en helt naturlig og riktig utvikling. Men det har behov for å få vite at det finnes grenser, og at det er voksne mennesker som ser til at barnet ikke overskrider dem. Hvis det blir veldig mange forbud og konflikter, bør de voksne kanskje spørre seg om de kan tillate mer.

 

For de fleste barn i tre–fireårsalderen er de sosiale kontaktene kortvarige, og de ser ofte ikke ut til å bety så mye. Det kommer for eksempel til uttrykk i evnen til å kunne dele leker. Barnet gir selv nokså lite sosialt i møte med andre barn og leker ofte best med barn som er litt eldre. Andre barn er først og fremst noe det kan ha nytte av til eget formål, og det ser ikke på dem som virkelige lekekamerater. Vi finner likevel en del eksempler på at barn går inn i varige vennskap allerede i treårsalderen. De leker mye sammen, oppsøker hverandre og savner hverandre. Vennskap som dette vil i de fleste tilfeller virke gunstig inn på den sosiale utviklingen. I løpet av denne fasen skjer det en endring når det gjelder forholdet til jevnaldrende. Fram mot fire–femårsalderen får barnet vanligvis et mye større behov for kontakt med andre barn, og det kontakter selv andre. Barnet er også villig til å strekke seg litt lenger for å få leken til å fungere. Det lærer seg etter hvert flere normer og regler for samvær, og samarbeidet med andre barn vil derfor flyte bedre.

 

 

 

Copyright Getty images.

 

 

 

Initiativ eller skyldfølelse: utviklingen fra 3 til 6 år

I denne fasen preges barn av et stort energioverskudd. De utvider den sosiale kretsen, får venner på samme alder og utvikler etter hvert kjønnsidentitet. De blir opptatt av både eget og andres kjønn og er interessert i forskjellene. Barnet opplever stadig oftere at det blir sammenlignet med andre, og at det kommer mer eller mindre heldig ut av slike sammenligninger. Aksjonsområdet utvides, og barnet tar initiativ til forskjellige handlinger. Samtidig møtes det av flere normer og regler og får ofte oppleve forskjellen på rett og galt. Dersom voksne reagerer negativt på det de gjør, gir det gjerne skyldfølelse. Det er derfor viktig med en tydelig grensesetting. Dersom barnet ikke er sikker på hvor grensene går, kan det generalisere skyldfølelsen, og sette mer varige spor. Når grensene er klart forstått av barnet, gir dette desto større frihet til å vise initiativ og få en positiv selvforståelse.

Mange barn strir nå med følelsesmessige problemer, og de er mindre harmoniske enn før. De har også oftere en sterk trang til opposisjon og frigjøring fra foreldre og andre som bestemmer over dem. Båndene til foreldrene, og særlig til moren, som de tidligere har hatt særlig sterke bånd til, blir nå svakere. Forhold som tidligere var uproblematiske, kan plutselig gi grunnlag for konflikt. Barnet kan for eksempel nekte å ta på seg regntøy når det regner. Det vil bestemme over seg selv. Når barnet får litt tid på seg og ikke blir presset, og kanskje også har kjent ubehaget ved å bli våt, roer gjerne slike konflikter seg. Men noen ganger kan konsekvensene av det barnet gjør, være slik at vi ikke kan gi etter. Andre ganger får grenseutprøvingen en slik form at det er nødvendig at vi klart forteller barnet hva vi venter av det, og at vi ikke kommer til å gi etter. Barn trenger å vite hvor grensene mellom akseptabel og uakseptabel atferd går. Provoserende atferd fra et barn kan av og til være et ønske eller en bønn om å få vite hvor grensene går.

 

Arbeidsiver eller underlegenhet: utviklingen fra ca. 6 til 12 år

Den neste fasen er preget av at barnet lærer seg til å arbeide med oppgaver sammen med andre. Dette skjer blant annet gjennom den systematiske undervisningen på skolen. Sammenligninger med andre blir etter hvert svært merkbare, f.eks. når det gjelder arbeidsevne. Det kan gi grunnlag for en god følelse av å mestre de kravene som omgivelsene stiller til en, og gi arbeidsglede og arbeidsiver. Men det kan også føre til at barnet blir sittende igjen med en grunnleggende følelse av ikke å mestre og dermed en følelse av at det er mindre verdt og underlegent i forhold til andre. Derfor er det viktig at foreldre og skole stiller tilpassede krav til barna.

På småskoletrinnet blir barnet etter hvert flinkere til å forstå at en sak kan ses fra andre sider enn den det selv umiddelbart ser, og at det går an å ha ulike oppfatninger om en sak. Det føler et sterkere behov for å korrigere egne oppfatninger i forhold til andres oppfatninger og blir i det hele tatt mer påvirket av det andre mener. Barnet blir mer sosialt, og lover, regler og normer blir oppfattet som hensiktsmessige å ha og som viktige å følge. Det er de sosiale opplevelsene som er det sentrale, og barnet tenker mindre over hvorfor det er slik, det bare er. Samtaler med barn om god og dårlig oppførsel bør derfor ta utgangspunkt i de nære sosiale opplevelsene barnet selv har. I den første delen av denne fasen er dette helt nødvendig. Men også her må vi understreke at det er store individuelle forskjeller mellom barn. Noen vil allerede i ni–tiårsalderen reflektere over egne sosiale opplevelser.

 

 

 

Copyright Getty images.

 

 

 

Identitet eller rollekonflikt – ungdomstiden

De tre siste fasene hos Erikson er ikke like tydelig aldersinndelt og vil variere fra person til person. Den fasen han kaller ”identitet eller rollekonflikt”, varer fra ca. 13-årsalderen til ung voksen alder. I denne fasen går den unge igjennom puberteten, og i løpet av nokså kort tid skjer det betydelige fysiske og psykiske forandringer. Nå utvikler den sosiale atferden seg videre, og den unge er i stand til å tenke logisk om abstrakte situasjoner, dvs. lage seg teorier om alle mulige ting og fundere over “tenkte” ting og situasjoner, filosofiske spørsmål, verdier osv. Det betyr at de unge kan se nytten av sosiale kontakter i et større perspektiv, og selv om noe eller noen går dem imot, er de trygge på det de nå står for. Det å være seg selv og oppføre seg mot andre slik du vil at andre skal oppføre seg mot deg, blir begripelig på en ganske annen måte enn før. De unge forstår nå også hvorfor regler og normer er nødvendige og bestemmende for de rollene som er knyttet til dem. I denne situasjonen er de først og fremst opptatt av hvordan de tar seg ut i andres øyne, sammenlignet med hvordan de selv føler at de er. I dette ligger også spørsmålet om hvordan det de tidligere har tilegnet seg av roller og ferdigheter, skal knyttes sammen med dagens roller. Hvordan kan du være i rollen som en god og hjelpsom storebror samtidig som du skal være en av de tøffe i gjengen?

 For å unngå rollekonflikter må man nå stille spørsmål ved de forskjellige rollene og hva de innebærer: Er det de riktigste normene som er knyttet til disse rollene? Skal alt bare være som det har vært? Hvordan rimer normer som “du skal alltid hjelpe andre” med det faktum at det er konkurranse om de beste jobbene? Ved å tenke, reflektere og drøfte disse og lignende spørsmål fortsetter den sosiale utviklingen.

 

Nærhet eller isolasjon – utviklingen i tidlig voksenalder

Denne fasen omfatter det vi kan kalle tidlig voksenalder. Identiteten er grunnlagt og relativt avklart. Personen modnes etter hvert for vennskap og kjærlighet på et dypere plan. Vi skal finne en plass i arbeidslivet, bli i stand til å samarbeide og til å føle samhørighet med andre mennesker. Det betyr at vi må lære oss til å inngå kompromisser; vi kan ikke alltid gjøre som vi selv helst vil. Erikson legger stor vekt på at en må utvikle seg til å kunne åpne seg for andre og slippe andre mennesker nær inn på seg selv. Da må en ha trygghet til å ta noen sjanser.

Dersom en ikke lykkes i å komme i et slikt godt forhold til andre mennesker, kan en komme til å oppleve en følelse av isolasjon, en følelse av å være alene i verden. Med årene kan denne følelsen komme til å tilta, og vedkommende trekker seg stadig mer tilbake og faller utenfor fellesskapet. Erikson peker på at når så mange unge mennesker er under utdanning langt fram i voksen alder, kan det forsterke farene for å bli isolert. De unge kan da lettere falle utenfor det fellesskapet som et yrkesliv ofte tilbyr, og de får færre tilbud om å ta del i meningsfylte aktiviteter. Han nevner økningen i antallet psykiske lidelser, skilsmisser og selvmord for denne aldersgruppen som et sannsynlig utslag av dette.

 

Produktivitet eller stillstand – utviklingen "midtveis i livet"

Denne fasen handler om voksenalderen midtveis i livet og knytter seg nært til vår evne til å finne mening i og lykkes i arbeidslivet. Men det handler også om å ta seg av den oppvoksende slekt. Erikson sier at vi i psykologien legger stor vekt på hvor avhengige barn er av voksne, men at vi legger for lite vekt på hvor avhengige voksne er av barn og unge. Som voksne har vi behov for å kunne hjelpe fram barna våre, å se at det går bra med dem. Ja, ikke nødvendigvis bare for våre egne barn, men for barn og unge generelt. Omsorg for og følelsesmessig engasjement i vår egen familie inngår i dette. Engasjement i arbeid med barn og unge, f.eks. gjennom idrettsforeninger og andre frivillige organisasjoner eller i et yrke der man har et særskilt ansvar for barn og unge, kan forklares som en meningssøkende aktivitet. Å lykkes gir styrke og følelse av å mestre livet. Å mislykkes kan gi en følelse av nederlag, eller denne følelsen kan dekkes over av ulike typer atferd. Eksempler på slik atferd kan være sterk selvopptatthet eller tilbakevending til atferd fra tidligere perioder. En kan få problemer med å binde seg fast til andre mennesker, og en kan miste interessen for familie og arbeid. Psykiske lidelser kan også ha sin årsak i slike kriser.

 

Jeg-integritet eller fortvilelse – utviklingen mot og i alderdommen

Vi er kommet til livets siste fase, alderdommen, der vi skal forsone oss med at det meste nå er gjort. Er vi i hovedsak tilfredse med det vi har gjort, og det vi har oppnådd? Eller har livet passert uten at vi egentlig har funnet noen mening med det, og vi sitter igjen med en følelse av avmakt? Jeg-integritet i livets siste fase betyr at vi har funnet en mening med det, og at vi aksepterer at livet går videre, men gjennom nye generasjoner. Vi kan glede oss over at tanker, ideer og institusjoner blir ført videre av yngre mennesker, og vi kan forsone oss med at livet har en slutt.